Historien om Per Ingvar Brånemark - implantatets oppfinner

I forrige blogg fortalte jeg om min mentor, Sverker Toreskog, som i dag regnes som en av verdens mest innovative tannleger innen estetisk, vevsbevarende tannbehandling.

Han er særlig kjent som den som innførte den metallkeramiske kronen i Skandinavia i 1964 samt den tynne skallkronen i porselen i 1985.

Skallkronen gjorde at man kunne slipe mye mindre av tannen og få et mer naturlig resultat. Du kan se en liten film om forskjellen på de to kronetypene her.

Sverker ble møtt med stor motstand fra Universitetene og andre kolleger da han kom med idèen om å bruke porselen bundet til metall i 1964. Det samme skjedde da han viste at man kunne lime tynt porselen direkte til tennene uten å først feste det til et indre kjernemateriale.

Selv i dag er det få tannleger som behersker denne teknikken og de fleste av mine kolleger bruker fortsatt den tradisjonelle teknikken som Sverker gikk bort fra i 1985.

I samme by som Sverker Toreskog praktiserte, Gøteborg, var det en annen ung mann i 1964 som gjorde en fantastisk oppdagelse som viste seg å skulle ha stor betydning for millioner av mennesker verden over.

Hans navn var Per Ingvar Brånemark og han jobbet i 1964 som professor i anatomi på Universitetet i Gøteborg med å undersøke blodceller i beinmarg hos kaniner. For å undersøke innsiden av benet hadde de laget små rør i titan som ble operert inn i benet til forsøksdyrene.

Dyrene levde med disse små undersøkelsesrørene i en periode og når titanrørene skulle fjernes, viste det seg at bencellene hadde vokst fast på titanoverflaten. Denne prosessen ble senere kalt osseointegrasjon og førte til at Brånemark begynte å se på muligheten for å lage små tannrøtter i titan som kunne hjelpe mennesker som ikke hadde egne tenner med å få faste tenner igjen.

I 1964 var det ikke uvanlig at mennesker helt ned i 20-årsalderen hadde fått trukket alle tennene og fått gebiss/proteser.

Å gå med gebiss er nok noe mange av oss ikke kan klare å forestille oss hvordan oppleves, men for mange var dette et stort handikap.

Mange opplevde det som vanskelig å tygge med disse løstennene; smakssansen forsvant siden ganen var dekket av gebisset og mange var også redd for at tennene skulle løsne når de var sammen med andre.

Brånemark og hans medarbeidere startet med å sette inn implantater på pasienter uten tenner i 1965 og dokumenterte systematisk de svært gode resultatene de fikk på hundrevis av pasienter.

I likhet med Sverker, ble også Brånemark møtt med stor motstand. Han ble latterliggjort av andre tannleger og på en av hans forelesninger hvor han fortalte om hva hans team holdt på med, var det til og med en tilhører som kastet tomater på ham!

Det tok nesten 20 år før Brånemark fikk den anerkjennelse han fortjente. Da ble det imidlertid en overveldende respons og i dag settes det inn over 10 millioner implantater verden over hvert år.

De første 20 årene var det kun tannløse pasienter som ble behandlet, men på midten av 80-tallet begynte Sverker Toreskog og Brånemark et samarbeid hvor de også satte inn implantat på mennesker som hadde mistet en eller noen få tenner.

Bildet som du ser under viser Sverker og Per Ingvar under et av sine mange møter når de så tilbake på all den motstanden de begge møtte med sine banebrytende idèer.

Til tross for at implantat kan være en fantastisk behandling for de som mangler tenner, har det vist seg at også implantater kan medføre problemer.

I likhet med tenner, er det viktig at implantatene holdes rene, dvs samme gode munnhygiene som ved egne tenner og at en tannpleier systematisk følger opp tannkjøttet og benfestet rundt implantatene.

Sykdommen periimplantitt har blitt et økende problem og man ser dette hos ca 20% av de som har fått innsatt implantater.

Med riktig teknikk, utført av rett person og med god oppfølging, har Brånemarks oppfinnelse vist seg å være et svært nyttig hjelpemiddel for de som er uheldig å miste en eller flere tenner.

Du kan se en film og lese mer om implantatteknikken her.

<< Forrige

3 av 4

Neste >>